Det rører ved noe dypt i meg når Jesus er på TV. Men noe irriterer meg mer og mer; Det er kristne som klager på at det er lite Jesus på TV.
Det rører ved noe dypt i meg når Jesus er på TV. Den fremste eksponenten for Jesus på norsk TV er for min del Egil Svartdahl. Han formidler evangeliets storhet i møte med mennesker fantastik nydelig. Jeg blir våt i øyekroken hver gang. Kanskje rører det ved en lengsel hos meg etter å se mennesker bli berørt av evangeliet. Kanskje en smerte over å komme til kort selv. Uansett - det er min favoritt hver gang jeg får se den gode pinsevennen i aksjon.
Noe irriterer meg mer og mer. Det er kristne som klager på at det er lite Jesus på TV. Det er blant annet fast innslag i Vårt Land hver advendt. "Lite Jesus på TV". "Nesten ikke Jesus på TV". Eller på kristne bønnemøter eller bibelgrupper, der man bærer seg over at det er alt for lite kristelig både her og der. Slike utsagn får meg til å tenke på bortskjemte unger som er i ferd med å miste sine privilegier. For slik er det jo med kirken i Norge: Den er ikke lenger så priveligert. Den har ikke lenger en sentral posisjon i offentlige rom.
For meg synes det ikke som noe stort tap at kirken mister sin makt i samfunnet og sin plass som institusjon. Jeg mener forrige generasjoners kristeligshets posisjoner var mer til skade enn til gavn. Veien framover går ikke tilbake til makt og posisjon og sendetid på TV, men til enkle, lave, nær lysstreif der mennesker lever sine hverdagsliv.
"Det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme." Slikt gir ikke nødvendigvis politisk korrekt TV, men det er fortsatt Guds vei inn i menneskers liv.
Geir Øystein Andersen