Dobbel feiring i Lillesand Frikirke

- For 140 år siden, altså i 1877, ble Den Evangelisk Lutherske Frikirke dannet. Det skjedde i Arendal og høsten samme året i Kristiansand. Menigheten i Kristiansand begynte møtevirksomhet i Lillesand i den hensikt å etablere menighet her. Det resulterte i at ut på 1890-tallet meldte to familier seg ut av Statskirken og inn i Kristiansand Frikirke, noe som var lite populært hos presten. Det var ikke lett å være frikirkelig i Lillesand. Møtene ble holdt i lånte lokaler, deriblant Bedehuset, men så ble Bedehuset nektet brukt av de frikirkelige. Prestene så ofte med uvilje på de frikirkelige og mente de var svermere og utbrytere. En av prestene uttalte at de var fritenkere, for de hadde ordet FRI i navnet på kirkesamfunnet. En annen prest gjemte jordpåkastelsesspaden da et Frikirkemedlem skulle begraves. Det forhindret ikke at flere Lillesandere sluttet seg til Frikirken med medlemskap i Kristiansand. Og det var medlemmer med fremtidsvyer og mot. I 1894 bestemte de seg for å bygge kirke. Kirkebygget ble reist der kontorfløyen og parkeringsplassene er i dag.

Menighetsdannelse

Palmesøndag 7. april 1895 sto bygget ferdig til innvielse. Et høyreist og luftig bygg med lillesal, kjøkken, toseters utedo, galleri og stor hovedsal med fireetasjers Ulefoss-kakkelovn. Ikke så ulikt dagens, når en ser bort fra utedoen og den fire etasjers vedovnen. Det var stor innvielsesfest og det kostet 50 øre pr. person å delta, ulikt i dag, da menighetsrådet spanderer hele kalaset. En av de som var med på innvielsesfesten, fikk kall til å bli en kristen. Han ble en trofast tjener av menigheten og var eldste i 39 år. Er det lov å håpe på noe liknende også i dag? Ved begynnelsen av 1897 var flokken vokst til 27 medlemmer tilsluttet modermenigheten i Kristiansand. De oppfordret medlemmene til å danne egen menighet i Lillesand. Det var en vågal beslutning, men etter flere menighetsmøter ble det den 9. april 1897 fattet enstemmig vedtak om å danne egen menighet. Den Evangelisk Lutherske Frikirke Lillesand var en realitet. Det er i dag 120 år og 14 dager siden den beslutningen ble tatt, og det er jo fantastisk å kunne feire menighetens 120-årsjubileum i denne flotte nyoppussede kirkesalen. Men la oss i korte trekk se litt på hvordan vi er kommet dit vi er i dag.

150 på søndagsskolen 

I år 1900 var det 60 medlemmer, og menigheten kalte forstander og han ble der i 23 år. Menigheten hadde et rikt sang- og musikkliv, ungdomsforening, kvinneforening og søndagsskole. På søndagsskolen kunne det være opp til 150 barn. Hvordan i all verden klarte de å holde styr på alle disse under ett tak? Jeg kan nok tro at de ansvarlige hadde respekt og klarte jobben med glans. Menighetens ungdomsforening var svært aktiv og arrangerte i 1911 et stort ungdoms- og sangerstevne i Lillesand, med mange tilreisende fra øst og vest. Det ble holdt friluftsmøte i Møglestuhaven og det var omkring 2000 mennesker på dette møtet. Kanskje en idé til fremtidig bruk av Møglestu og Møglestuhaven? Menigheten blomstret og det var flere musikklag og kor.

Stor møteaktivitet 

Det var også en bibelklasse, som oppfølging av søndagsskolen. Misjonering var høyt prioritert og det var stor møteaktivitet i utkantene helt til Herefoss og Mykland. Høvåg og Justøya hadde virksomheter som lå under Lillesand Frikirke. Til og med Gabriel Scott nevner i Kilden Frikirkens arbeid på Justøya. «Her er Maries hus under heien- skriver han- hvor Frikirken har fått lokale og innrettet seg med benker og stol.» Menigheten i Lillesand hadde ofte tur til Justøya, og alle generasjoner var med da de besøkte Frikirkefolket der. Ungdomsforeningen og blandakoret ble stiftet samtidig med menigheten og var de som sto for det meste av møtevirksomheten. Det var også eget mannskor i menigheten. Blandakoret har fulgt menigheten hele tiden med vekslende oppslutning og sikkert vekslende kvalitet, og var nok med å holde menigheten samlet gjennom de vanskeligste periodene.

Utfordringer 

I forbindelse med en vekkelse på møtene som ungdomsforeningen holdt i 1920-årene, ble det konflikt mellom menighetens ledelse og ungdomsforeningen. Ledelsen var uten pastor og de var ikke akkurat ungdommer lenger, de fleste rundt 80 år. Vekkelsesmøtene som varte til langt på natt, ble av ledelsen kritisert for å bruke alt for mye strøm. Det som for ungdomsforeningen ble sett på som «Guds Svar», ble av menighetens ledelse sett på som misbruk av materielle midler. Så kom de harde trettiåra, og det var en vanskelig tid både for samfunnsliv og menighetsliv. Lillesand var preget av arbeidsløshet og fraflytting. Menigheten var uten forstander, og i løpet av en femårsperiode sank medlemsmassen fra drøyt 120 til cirka 50. Og så kom krigen. Under krigen utviklet det seg et utstrakt fellesarbeid mellom de kristne grupperingene i Lillesand. Tyskerne beslagla noen av møtelokalene, og en måtte derfor virkelig samarbeide for å holde liv i den kristne aktiviteten. Et resultat av dette var blant annet et felles mannskor, som var aktive til langt ut på 1960-tallet.

Humor fra talerstolen 

Frikirka var representert i fellesarbeidet med Ungdomsforeningen, og da det i stor grad var den som drev mye av arbeidet i Frikirken, fungerte menigheten denne perioden stort sett ved å avholde gudstjeneste søndag formiddag. Og så kom heldigvis freden. Etter krigen fortsatte mye av den felleskristelige virksomheten. For Frikirken førte dette til at ungdomsforeningen fortsatte å være engasjert i fellesarbeidet, noe som nok gikk ut over eget menighetsarbeid. Det var på mange måter en vanskelig tid. Mange emigrerte eller flyttet til steder der det var arbeid å få. De gamle i menigheten døde etter hvert som naturlig er, men ingen nye kom til. I 1963 var det bare én eldste og 30 medlemmer i fullt medlemskap, det vil si ti-femten medlemmer utenom blandakoret. Da hadde menigheten vært uten forstander i 12 år. I denne perioden måtte ledelsen skaffe talere fra nabomenighetene og omreisende predikanter. En som ble mye brukt var liten av vekst, og han hadde en forhøyning inne i talerstolen slik at han ble godt synlig og kunne skue ut over forsamlingen. En gang han kom var denne trammen borte, og da han kom opp på talerstolen kunne en bare så vidt se hodet til mannen. Da sier han så tørt: «Godt å se noen av dere, og i dag kommer jeg ikke til å være lang».

Nytt håp 

Det var strevsomme tider for menighetsledelse og medlemmer. Mange var slitne og motløse, og det kunne se ut som menigheten var på vei ut av historien for godt. Men noen holdt ut og ville ikke gi seg, derfor kan vi samles til fest her i dag. All ære til de som hadde vilje og mot til å stå trofast i tjenesten selv når det røynet på som verst. På midten av 1960- tallet endret mye seg. Lillesand ble storkommune i 1962. Fabrikken Norton etablerte seg med mange nye arbeidsplasser, og den nye stamveien til Kristiansand med Varoddbroa kom. Optimismen rådet i det nyvalgte kommunestyret, og det ble en betydelig tilflytting til kommunen, noe menigheten også nøt godt av. Flere unge familier gikk inn i menigheten, og det ble valgt to nye eldste og pastor på deltid i samarbeid med Grimstad. Det ble regelmessig møteaktivitet utenom gudstjenestene og de unge kom og sluttet igjen opp om disse møtene. Det ga det nye eldsterådet tro på fremtida og mot til å satse. Men én ting sto klart for de fleste; med de gamle lokalene var det ikke mulig å drive et moderne menighetsarbeid. Å bygge nytt virket helt uaktuelt, og alle forslag for oppussing og ombygging ble forkastet. Da det ble snakk om å rive og bygge nytt var motargumentene: «Hvorfor nytt? Nå har vi hatt denne kirka i 70 år, og den har vært god nok, så hvorfor rive den nå?». Da fikk menigheten tilbud om å kjøpe nabotomten av kommunen, mot at de gamle husene som sto der ble revet.

Trosprosjekt 

Muligens ikke helt i tråd med dagens politikk når det gjelder bevaring av eldre hus i sentrum. For å gjøre en lang historie, med utallige menighetsmøter, låneopptak, komité- og planleggingsmøter kort, så ble det byggestart og begynnelsen på en lang dugnadsinnsats for den lille menighetsflokken. Først var det rivning av de gamle bygningene. De ble til Sørlandets største St. hans-bål på Justøya ved bibelcampingen det året. Det var virkelig et trosprosjekt for de som var engasjert. Mange utenforstående lurte nok på om ikke denne lille menigheten hadde tatt seg vann over hodet. Arbeidet gikk imidlertid meget godt, med enorm dugnadsinnsats og positive arbeidere og leverandører. For de som hadde ansvaret var den positive holdningen som et «Guds svar» og en stor trosopplevelse, ja, som store og små mirakler. For eksempel da menigheten skulle tigge om litt tømmer til stillas og forskaling, så fikk den like godt hele eiendommen i Borkedalen som tømmeret sto på. Det meste av grunnen ble siden solgt til kommunen og store deler av byggelånet ble nedbetalt. Nedleggelse av grunnsteinen fant sted 3. juni 1968. Mens byggingen pågikk var det økende aktivitet i menigheten. Den nye kirka ble innviet høsten 1969, og tjue måneder med dugnadsarbeid var over. Bygget ga helt nye muligheter i menighetsarbeidet, og det ble satt fokus på utadrettede virksomheter. En av de var Husmorandaktene. Her nådde man mange kirkefremmede.

Dugnadsånd 

På denne tida hadde menigheten godt over 100 medlemmer i fullt medlemskap og cirka 250 totalt. Tre nye eldste ble valgt, samt ny forstander. Menigheten fikk sitt eget menighetsblad, «Kontakt». Det ble også, etter mye diskusjon om formål, styring og innflytelse, besluttet å bygge barnehage ved Borkedalen skole på tomta som var igjen av eiendommen en fikk i gave. Etter et formidabelt dugnadsarbeid blant menighetsmedlemmene, ble barnehagen med menighetssenter i underetasjen innviet september 1979. I underetasjen var det stor aktivitet med utadrettet virksomhet, som betydde mye for menigheten. En testamentarisk gave på én million kroner gjorde det mulig for menigheten i begynnelsen av 1990 å gjennomføre nødvendig vedlikehold av bygg og lokaler, som etter 25 års bruk bar tydelige preg av slitasje. En grundig utvendig oppussing, nytt tak og nødvendig fornying innvendig ble gjennomført. Og igjen kunne en glede seg over stor dugnadsinnsats. Hele denne perioden hadde menigheten pastor og et godt sammensatt eldsteråd. Menigheten hadde lenge hatt fast virksomhet på Birkeland, noe som resulterte i at det ble opprettet egen menighet der. Barne- og ungdomsarbeidet blomstret, og søndagsskolen hadde jevnt over åtti barn en lang periode. Barnekor, ungdomskor, blandakor og musikkgruppe hørte også med.

Rikt velsignet 

«Pikeforeningen» og «gutteklubben», som det het den gang, var også godt besøkt. Avtalen med kommunen når det gjaldt Borketun barnehage gikk ut, og den ble overtatt og kjøpt av kommunen. Salget av barnehagen frigjorde midler til å kunne utvide kirkebygget og gjøre det enda mer praktisk. Etter en imponerende dugnadsinnsats, satt menigheten igjen med et moderne bygg slik en ser det i dag. Og så - i år - etter nye 25 års bruk var kirkesalen igjen moden for oppussing. En tidligere testamentarisk gave gjorde at en i år hadde mot til å sette i gang. I dag ser dere igjen resultatet av en stor dugnadsinnsats - et resultat alle kan være stolt av og som har som mål å fremme guds rikes arbeid - og kunne være et sted der mennesker møter Jesus. Menigheten har gjennom tidene vært, og er, rikt velsignet med nådegaver og trofaste medarbeidere. Siden starten i 1897 har menigheten hatt 14 pastorer og 26 eldste, og disse samt alle medlemmene har gjennom de 120 årene opplevd medgang og motgang, storm og stille, fred og uro, gled og sorg, og tro og tvil, slik som livet er for de fleste. For menigheten er liv -levd av enkeltmennesker mot et felles mål - det må en alltid huske på -for da vil fortsatt mange, slik tidligere generasjoner har gjort, finne sitt åndelige liv og hjem her og bli bevart. Lykke til med driften videre ønskes fra en som har vært aktivt med siden han ble døpt i gamlekirka i april 1942, takk for meg.