Håkon Valen-Sendstad er kritisk til veiledningen tilsynsmennene har sendt ut og skriver i dette debattinnlegget: "Veiledningen som nå kommer fra vår ledelse er uten saltets kraft fordi den ikke taler klart. Den avviser ikke vranglæren og gir ikke tydelig veiledning til menighetene om hva de skal gjøre. Man balanserer ordbruken for å ta hensyn og ikke støte de som står for denne lære."
Håkon Valen-Sendstad skriver i et debattinnlegg til Budbæreren:
I år 2000 gav synodestyret ut en veiledning til menighetene som heter: «Etiske utfordringer – homofilt samliv». Der står det blant annet:
«Den som utøver en homoseksuell livsstil, og forsvarer dette, lever i strid med Guds Ord. Den som gjennom forkynnelse, veiledning og sjelesorg forsvarer en slik praksis, lærer i strid med Guds Ord. Disse kan ikke brukes som forkynnere og/eller ledere i våre menigheter».
Videre står det: «Dette spørsmålet berører … så grunnleggende forhold at det økumeniske samarbeidet kan bli svært vanskelig. I det økumeniske samarbeidet, lokalt, nasjonalt og internasjonalt, kan vi ikke anbefale former for aktiv gudstjenestelig medvirkning i fellesskap med kirkesamfunn, menigheter eller representanter fra disse, som offentlig forsvarer homofilt samliv».
I slutten av februar, dette året, sendte tilsynsmennene i Frikirken ut en ny veiledning til alle eldsterådene om hvordan de skal møte den nye læren i DNK. Jarle Skullerud sier i sitt intervju med Dagen 27.02. at Frikirken vil videreføre den linjen de la på 90 tallet. Det er bra. Utfordringen er at i den nye veiledningen etterlates det en rekke uklarheter.
Det sies nå i veiledningen at «på nasjonalt plan vil det økumeniske samarbeidet fortsette…» Betyr dette at det ikke er noen begrensninger i samværet med DNK i det økumeniske arbeidet fra ledelsens side som man anbefalte i 2000?
Det blir videre sagt at man ikke skal bruke dømmende og nedlatende ord. Det er rett og godt å bli minnet om. Men hva legger man i det, og hva betyr det i praksis? Jeg legger merke til at det brukes ord slik som «uenighet», «annet syn» og «annet standpunkt» om dem som står for denne nye lære. Er ikke det «snille» og ufarliggjørende ord om en ny lære og et annet evangelium?
Det sies også i den nye veiledningen «Å samarbeide med kirker og personer som har en annen lære om ekteskap og likekjønnet samliv, er utfordrende. Dette gjelder særlig på områder der veiledning og undervisning er tema, blant annet i konfirmantundervisning, sjelesorg og åndelig veiledning». Betyr dette at man ikke avviser et samarbeid med dem som har en annen lære, men kun ser på det som utfordrende?
Utfordringen til Frikirken er at det ikke lenger bare handler om hvordan vi skal forholde oss til DNK. Frikirken har selv fått denne vranglæren dypt inn i sin midte. Det er i dag de som arbeider aktivt for at vi skal bevege oss mot Den Norske kirke og at denne debatten også må tas opp i Frikirken slik som i DNK. Det er flere eldste som går god for denne nye læren og det brukes forkynnere som står for denne læren.
De retningslinjene som er gitt fra synodestyret i år 2000 respekteres ikke, men neglisjeres av flere eldsteråd. I Frikirkens ledelse er man handlingslammet overfor dette. Man kan merke at de som står for denne læren allerede klarer å sette sitt preg og binde de som ønsker å stå på Guds ord, da man må ta hensyn til dem som har et annet syn. Nå skal denne lære møtes med respekt og ikke avvisning.
Apostelen Judas skriver i sitt brev kap.1,3ff: «Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som én gang for alle er overgitt til de hellige. For det har sneket seg inn visse folk blant dere, ugudelige mennesker som etter skriftene for lengst er bestemt til dom. De forvrenger vår Guds nåde så de kan leve et utsvevende liv, og fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus».
Dette er ord til vår tid. Her tales det klart om vranglæren. Judas vet hva som står på spill. Denne nye lære har forvrengt Guds nåde og velsigner det som Guds ord sier er synd. Denne nye lære har forkastet Jesu egne ord om ekteskapet, og det å forkaste noe av det Gud har sagt, advares det mot i Skriften. Til Saul sa Samuel: «Du har forkastet Herrens ord, og Herren har forkastet deg»(1Sam.15,26)
Frikirken har tidligere kalt synet på ekteskapet et bekjennelses spørsmål. Det er rett, for det dreier seg ikke om uenighet om et enkelt spørsmål, men om en ny lære. Denne nye lære har omdefinert flere sentrale læresetninger i vår kristne tro og bekjennelse.
Veiledningen som nå kommer fra vår ledelse er uten saltets kraft fordi den ikke taler klart. Den avviser ikke vranglæren og gir ikke tydelig veiledning til menighetene om hva de skal gjøre. Man balanserer ordbruken for å ta hensyn og ikke støte de som står for denne lære.
At det har vært brukt fordømmende og hard ordbruk i kirken, er dessverre riktig. Men det er viktig å skjelne mellom dem som er svake i troen og trenger å bli møtt med kjærlighet, omsorg og nåde, og de som aktivt går imot det Guds ord sier. De blir aldri i Skriften møtt med nåde. De skal man tale til rette og deretter avvise hvis det ikke fører frem (Tit.3,10).
Veiledningen fra år 2000 gjør det klart at det er uakseptabelt at menigheter i DELF har eldste eller pastorer som står for denne læren. Men hva gjør man når dette ikke overholdes av menighetene? Her bør det komme klare retningslinjer som er utvetydige fra vår ledelse. Videre bør man være tydelig på at man ikke skal samarbeide og ha åndeligfellesskap med dem som lærer og forsvarer denne nye læren. Det lærer vår Bibel klart og tydelig. «Jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem… Med fine ord og talemåter forfører de mennesker som har et godtroende hjerte.».(Rom.16,17f)
Så vil mange si at dette er dømmende og harde ord. Men det er det ikke. Det er en nødvendig formaning fordi forførelsens kraft i denne nye lære er så stor. De som står for denne nye læren hevder at det ikke er kirkesplittende og at vi kan leve med uenigheten. Men slik taler alltid vranglæren. Den ufarliggjør og bagatelliserer. Vranglæren gir seg aldri ut for å være vranglære, men den sniker seg inn og forfører, ja, den forhekser oss, som Paulus sier til Galaterne(Gal.3,1).
Å stoppe denne forførelse som har kommet over DNK og som er på full fremmarsj i Frikirken er umulig for oss mennesker. Men for Gud er alt mulig. Men det kan kun skje ved at vi er frimodige og tør å stå fast på hans ord.
Våre ledere trenger forbønn mer enn noen gang om at de må få mot, styrke og visdom til å klare å stå på Guds Ord og samtidig ta de avgjørelsene som må til for å bevare menighetene i vår kirke. Men det koster mer og mer. «Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt», sier Paulus(2Tim.3,12). Den velsignede tid vi har hatt der man fritt kan tale Guds ord nesten uten motstand er forbi. I dag har det en pris å stå på hans ord.
Håkon Valen-Sendstad