- Jeg har sansen for juleposten; både det enkle og de lange rapportene, skriver Inge Auberg.
Juleposten strømmer inn på denne tiden. Det kommer kort og brev fra familie og venner, fra fjern og nær. Innholdet spenner fra et enkelt «god jul og godt nytt år» til fullblods årsrapporter. Noen kaller det til og med rapport, og skriver for eksempel noe sånt som at «så er tiden for årets lille rapport kommet».
Jeg må innrømme at jeg har sansen for begge deler. Det enkle julekortet, livstegnet, som viser at man bryr seg og ønsker god kontakt. I år sender vår familie et slikt.
Men den lange rapporten. Når man har bodd litt her og der, er det mange man ikke får holdt kontakten med i det daglige. Hvordan kan vi følge med i hverandres historier? Hvordan tar vi vare på vår egen historie? Hvorfor ikke bruke julehilsenen? Jeg synes det er en god juleskikk. Fortsett med dette, dere som klarer det. Jeg leser i hvert fall.
Jeg bærer med meg en julepreken. Presten som talte sammenlignet juletradisjonene våre med en vakker konvolutt. Adressaten står med velskrevne bokstaver utenpå. Det er border eller annen dekorasjon, kanskje en stjerne eller en blomst. Frimerket er satt på rett og pent, og kanskje er det et litt julete frimerke som er valgt.
Det er verdifullt å få en sånn forseggjort konvolutt. Men det er brevet vi skal ha tak i. Det er det vi leser. La oss bruke juletradisjonene våre til å dele det beste med hverandre: Gud ble menneske.
Inge Auberg