Livet i misjonens tjeneste

- Misjonærkallet kom tidlig, forteller Per Kivle. Mens han går på gymnaset og er formann i Laget kommer daværende formann i Frikirkens ytremisjon, Johannes Jensen, på besøk til Kragerø. Der lar Per seg fascinere av det han hører. Året etter er han elev ved Frikirkens bibelskole i Stavern. Mens han går der får han et brev fra Johannes Jensen som skriver at han har bedt for Per, om at han skal få reise ut i misjonens tjeneste. – Det ble veldig sterkt for meg. Samtidig leste jeg boken «De venter» av forfatter og Kinamisjonær Asbjørn Aavik, og den gjorde et uutslettelig inntrykk, sier Per. I boken forteller Aavik fra misjonsmarken i Kina, og på direkte spørsmål svarer han at kristendommen har eksistert i Norge i mer enn tusen år. «Men hvorfor har dere ikke kommet før», spør kineserne ham. – Det talte veldig til meg, sier Per. Snart etter er han i gang med et ettårig kurs i Bergen. Deretter ett år ved Fjellhaug bibelskole. Sammen med sin fremtidige kone Torveig, skal Per vie hele sitt voksne liv til misjonstjenesten i Japan. Når Budbæreren treffer ekteparet hjemme i Kragerø, er gløden og engasjementet for misjonsarbeidet fortsatt sterkt til stede. Kjærligheten til japanerne og landet hvor de har hatt sin tjeneste i nærmere førti år, likeså.

Se Torveig og Per Kivle fortelle fra livet i misjonens tjeneste

Avreise

Misjonsreisen starter høsten 1946. Sammen med utsendingene Lydia Thomassen fra Arendal og Rolf Godøy fra Ålesund, reiser Per Kivle først fra Norge til Fergus Falls i Minnesota for et misjonærkurs hos Brodersamfunnet. Etter endt kurs drar de tre våren etter med båt fra San Fransisco til Shanghai. Derfra går ferden videre til Ankang, om bord på elvedamper, lastebil og elvebåt. – De brukte et stort tau av bambus for å trekke båten oppover elva, og det tok oss en måned å komme fra Shanghai til Ankang, forteller Per. Kina er plaget av røvere på denne tiden, så hver kveld må båtførerne passe på å finne et sted hvor det kan være trygt å legge til for natta. – Jeg opplevde aldri å bli utsatt for noe kriminelt. Men vi kunne aldri vite sikkert eller føle oss helt trygge. Da Per endelig kommer fram til Ankang i midten av april 1947, står J. Tidemann Johansen klar for å ta imot ham. Med seg har han sin sønn Johan Tidemann. – Jammen sto de ikke der ved elvebredden med hver sin sykkel og ventet på oss. Johan kan vel ha vært rundt ti år den gangen. Det var artig, altså, mimrer Per. Hjemme i Norge er forloveden Torveig i gang med lærerutdanning på Hamar. Kontakten med Per holdes via brev. – Jeg fikk mange brev fra Per. Jeg husker det var så mange frimerker på dem at de dannet en hel ramme rundt konvolutten, sier Torveig og smiler. Etter lærerskolen får hun jobb på en skole i Stathelle. Ett og et halvt år senere dumper et brev ned i postkassen hennes. Avsender er formann i Frikirkens misjonsstyre, Carl Mortensen. – De hadde lagt noen planer, forteller Torveig. Misjonsstyret skriver i brevet at veien ligger åpen for å reise til Japan, og nå ønsker de å sende henne og Per dit som misjonærer. Per er stasjonert i Hong Kong på denne tiden, og avstanden derfra til Japan er ikke stor. Bryllupet og alt det praktiske er allerede planlagt, leser Torveig i brevet. – Dette fikk jeg i posten. Jeg kan ta mye på strak arm, men dette var vel mye, sier hun og ler. Torveig innrømmer at hun fikk noen kvaler, og at hun kviet seg til å si opp lærerstillingen midt i skoleåret. – Men det gikk heldigvis bra. Litt ut i januar måned hadde jeg pakket med meg en del ting, eller, alt for mye da, ifølge Per. Så stod jeg plutselig der ute på Fornebu, og skulle reise til Per i Kina. Jeg var 24 år gammel, og hadde aldri reist eller flydd noe sted. Den gangen var ikke Fornebu bygget for mer enn tomotors fly. Jeg husker at jeg først fløy til Stavanger, så gikk turen videre derfra til Amsterdam, Athen, Roma, Kairo, India og så til slutt Hong Kong.

Bryllupet

Når Per møter Torveig i Hong Kong onsdag den 25.januar i 1950, kan han fortelle sin forlovede, som han ikke har sett på tre og et halvt år, at de skal gifte seg førstkommende lørdag. «Jammen, kjære deg, hva med forberedelsene», spør Torveig. «Slapp av, de ordner alt sammen. De snakker ikke om annet enn den norske bruden», beroliger Per henne. De gifter seg lørdag 28.januar i Sjømannskirken i Hong Kong. En stedfortredende «far» er leid inn for å følge Torveig opp kirkegulvet, og forloveren hennes er misjonær Margit Høiesen. Bryllupsfesten finner sted i en gammel villa. – De hadde stelt i stand en sånn fin fest! Jeg husker de hadde laget en båt av papp, som de hadde fylt med gaver som håndklær, duker og alt mulig. Det var veldig festlig, minnes Torveig. Før de nygifte setter kursen mot sin nye tjeneste i Japan, ønsker presten i sjømannskirken å gi dem Guds velsignelse på veien. – Så der, i leseværelset i Sjømannskirken, knelte vi og ble bedt for. Det var veldig godt. Johan Nielsen var en ualminnelig fin mann, minnes Torveig. Lasteskipet som skal frakte ekteparet Kivle fra Hong Kong til Kobe, tar tolv passasjerer og der får de nygifte plass ved kapteinens bord. – Det var ikke småtterier, humrer Torveig. Når de ankommer kaia i Kobe er det blitt tidlig februar i 1950. Kivle ønskes velkommen av flere misjonærer fra Misjonssambandet. Senere samme år kommer også familiene Godøy og Aske som Frikirkens utsendinger til Japan. Familiene skal få oppleve en stor gjensidig glede av fellesskapet, og samarbeider godt sammen. – Vi respekterte hverandre og fikk veldig god kontakt. Det har vi alltid vært takknemlige for, at vi fikk ha et usedvanlig nært forhold til de andre i misjonærflokken.

Språkvansker

Allerede dagen etter ankomst til Japan setter Torveig og Per seg til skolebenken for å lære språket. Det viser seg å ikke bare være enkelt. «Dette språket tror jeg ikke at jeg greier, jeg synes det høres så vanskelig ut», sier Torveig til Per når de kommer hjem etter dagens økt. «Pøh», svarer Per. «Vi tar bøkene, og går på!». – Det var kaldt ute, og vi frøs. Så vi tok bøkene med oss opp i senga, krøp under dyna og leste. Etter hvert, da jeg kom ut i gatene og snakket med de andre konene, så løsnet det. Men jeg sleit mye de første par årene. Jeg husker at jeg forberedte meg til alle møtene vi skulle ha på engelsk i tillegg til japansk, forteller Torveig. Hun hadde tenkt at kallet hennes lå hjemme i Norge. I dag takker hun Gud for at misjonskallet vokste fram i henne da hun reiste ut. – Jeg har blitt veldig glad i det japanske folket. Jeg husker da vi kom til Japan, at jeg syntes det var et så vakkert land. Men det var jo utbombet. «Kjære Gud, vil du gi meg en kjærlighet til dette folket», ba jeg, og syntes jeg fikk det som gave. Jeg har fortsatt en kjærlighet for japanerne, sier Torveig.

Brannen

Torveig og Per Kivle flytter inn i en nykjøpt misjonærbolig i byen Matsuzaka i november 1951. Kort tid etter blir byen rammet av en voldsom brann, som gjør 4000 mennesker husløse. – Det var veldig dramatisk, forteller Per. Han og Torveig er på tur i seng, når brannsirenen går. Ute blåser det kraftig. Når Per kommer ut ser han at det stiger opp røyk fra andre siden av byen. Han løper mot brannen, og ser snart hvordan flammene hopper fra hus til hus. Brannen sprer seg raskt, og et stort område av byen står snart i flammer. Per hjelper til der han kan. Redder ut folk, møbler og eiendeler fra flammene. Det blir lagt merke til, og i etterkant skriver avisene om denne utlendingen som trådte til for å hjelpe lokalbefolkningen under brannen. Lokale ledere fremhever innsatsen hans. – Ja, vi ble ganske godt kjent på grunn av dette, bekrefter Per. I etterkant av brannen kommer han og Torveig i kontakt med en kristen frisør fra en kirke i byen, som mistet alt i brannen. – Da han skulle begynne å bygge opp huset sitt igjen, var vi med og hjalp til. Han var veldig takknemlig for dette, så senere gikk vi til ham og fikk gratis klipp da vet du, mens vi enda hadde noe hår å klippe, humrer Per, før han igjen blir alvorlig. – Det var voldsomt. Mange ble husløse den natta, så det var veldig dramatisk. De japanske husene er trebygninger, med tre i reisverket. Også var jo dette seint på høsten. Så det var kaldt ute.

Gutten i uthuset

Nøden er stor og forholdene er elendige i Japan i etterkrigsårene. Tuberkulosen er svært utbredt. Per Kivle har åtte syke på sitt besøksprogram i byen Nakiri. En ung gutt skal gjøre særlig inntrykk på ham og Torveig. – En dag er en av våre kristne venner ute og spaserer i Nakiri. Gatene der hun går er trange og smale. Plutselig hører hun en stemme som roper: «Mor! Mor!». I et uthus finner hun en mager kropp med langt hår, liggende på en dårlig seng. Det viser seg å være en ung gutt. Moren er død, og faren er gift på nytt med en kvinne som har egne barn. Så gutten er plassert i uthuset, hvor han kun får en skål med ris om dagen. Han har tuberkulose og store åpne sår, og stemoren er redd for å bli smittet. – Vi gir ham en Bibel, og han blir en kristen og faktisk døpt der i uthuset, forteller Per. Etter noen uker på sykehus blir gutten frisk. Han starter i klokkemakerlære, og åpner etter hvert sin egen klokkeforretning. – De unge kristne som først fant ham og hørte ropet hans, hjalp ham og ga ham mye omsorg. En av de unge jentene i menigheten var sykepleier. Hun vasket og stelte ham, og klippet håret hans. Han fikk omsorg fra hele menigheten, og kom og besøkte oss etter at han ble frisk, forteller Per.

- Misjonen vil bestå

I årenes løp får Per og Torveig barna Ingebjørg, Ragnar, Anders og Solveig. Familien trives og har det godt i Japan. – Barna fikk fort venner, og japanerne er veldig glade i barn, forteller Torveig. Livet på internatskole er imidlertid ikke bare enkelt å takle, verken for barna eller foreldrene. Barna får komme hjem én gang i måneden. – Det er klart at det kunne bli mye savn og lengsel. I dag ville vi ikke gjort det på samme måten, men jeg tror at misjonen gjorde hva de kunne ut ifra forutsetningene de hadde den gangen, sier Torveig. Når Per og Torveig skal si noe om Frikirkens misjonsarbeid i fremtiden, er det én ting de er sikre på: Misjonen vil bestå. – Misjonen blir aldri overflødig eller avleggs. Misjon er alltid aktuelt. Vi må bare fortsette å orientere oss i samfunnet og i vår samtid, slik at vi alltid er aktuelle. Det vil aldri komme en tid der misjonen vil opphøre. Det vil alltid være aktuelt å drive misjonsarbeid, så lenge jorden består.