Budbæreren har ikke lenger debattinnlegg i papiravisen, men her på nettsiden. På grunn av en teknisk feil fra nettleverandørens side har kommentarfunksjonen vært ute av drift en stund, dette har ikke vært for å begrense debatt. Vi beklager dette på det sterkeste. Ståle Gilberg har skrevet dette leserinnlegget og det er nå mulig å kommentere, men Budbæreren ønsker en redelig debatt hvor skribentene bruker åpen identitet og ikke ved å være anonym.
"Dette er et vanskelig spørsmål"
Jeg har vært aktiv som leder for barn og ungdommer siden jeg var tretten år, og har fra jeg var 3 år tilhørt Frikirken. Jeg har alltid vært engasjert i ungdomsarbeid og menighetsliv. For noen år siden hadde jeg en samtale med en gutt, som jeg var leder for, hvor han fortalte at han var homofil og var i ferd med å «komme ut av skapet». Historien må få være guttens egen fortelling. Men en ting ble veldig viktig for meg den dagen. Nemlig at svaret mitt holdt ikke.
«Dette er et vanskelig spørsmål» var et svar jeg kom fram til etter å ha lest litt teologi, lest i Bibelen og hørt på langt klokere folk enn meg selv. Svaret er jo godt av to grunner. For det første er det jo sant. Det er et vanskelig spørsmål. Og for det andre høres det så klokt ut. Svaret utstråler at jeg har evnen til å se saken fra flere sider, anerkjenner at respekterte teologer ikke er enige med hverandre og at dette spørsmålet trenger modning.
I møte med denne gutten så jeg plutselig hvor provoserende dette svaret er. Homofile er langt mer utsatt for mobbing, trakassering, psykiske plager og selvmord enn heterofile. I mine øyne ble det helt uakseptabelt å møte noen med å svare at det er et vanskelig spørsmål. Ikke at det ikke er vanskelig. Og selvfølgelig tar det tid å finne ut av. Men hvor lang tid kunne jeg tillate meg å bruke?
Heldigvis svarte jeg ikke med standardsvaret mitt, og jeg fant ut at jeg ikke kan sitte på gjerdet og late som jeg bryr meg. Derfor gikk jeg inn i en periode hvor dette spørsmålet ble superviktig. Leste i bibelen, diskuterte med pastorer og prester jeg har tiltro til. Leste artikler og intervjuer med kloke folk, og tok til slutt et standpunkt. Jeg opplevde ikke det som enkelt men likevel viktig. Det står om livet til mange mennesker!
Jeg ble veldig glad da Den norske kirke sa ja til likekjønnet ekteskap. Da er det heldigvis plass til homofile kjærester i alle fall et sted. Jeg håper virkelig at Frikirken kan leve med begge syn så snart som mulig. Homofile må inkluderes og aksepteres også i vår kirke. Jeg vet at det er mange som er uenig med meg her. Men jeg vet også at jeg ikke er alene i Frikirken om å ønske plass til to syn på likekjønnet ekteskap. For meg kan det virke som om dette er en ikke-sak, noe jeg synes er rart, fordi jeg mener det haster. Kirken burde alltid kjempe mot diskriminering. Noen lider og vi må handle!
Samtidig er det ikke så rart at folk er stille om det de egentlig mener. For det er noe skremmende med måten temaet blir snakket om. Tidlig i mars 2017 leste jeg i Budbæreren at det var satt sammen en dialoggruppe om homofili hvor det var viktig å lytte til hverandre. «Dette er en stor utfordring for oss som kirke, og derfor trenger vi de gode samtalene, ikke tilspissede debatter», sa synodeformann Jarle Skullerud. Samtidig sier han lengre ned: «Den naturlige konsekvensen av at man veileder eller underviser på tvers av vår kirkes lære, er derfor at man trekker seg fra ordinert tjeneste». Her var altså premissene så fastlåste at jeg undrer meg om det virkelig kan kalles en dialog. Det høres ut som: «ja, vi vil høre på hva dere sier og føler, men ingenting kommer til å være annerledes etter samtalen». Jeg synes det er supert at det blir snakket om, men for meg ser det like mye ut som det er en måte å fortie saken på. La folk si hva de mener, så roer de seg.. Har du et annet syn enn frikirkens syn på homofili, kan det virke som du ikke er ønsket. Jf: «Her må vi forvente at man står inne for Bibelens og Frikirkens lære. Om jeg ikke gjør det, så er det jeg som må gå et annet sted» (Jostein Ek, Pastor, Budbæreren sept 2017). Jeg forstår mekanismene som ligger bak uttalelsene, og jeg mener ikke at noen har sagt noe veldig galt. Men konsekvensene for å ha et annet syn blir urimelig store. Da er det kanskje ikke så rart at menighetsfolket er forsiktig med å si hva de egentlig mener om saken. Det kan virke som det er smartest å svare «Dette er et vanskelig Spørsmål». Men jeg vet at det er flere enn meg som ønsker å gå i en menighet som er åpen for alle, og jeg håper at det skal bli lettere å tørre å si hva vi mener og tror på. For det er noen blant oss som trenger det!
Ståle Gilberg
Stavern