anne-mari-s-topland-nettsak
Tiden vi er inne i nå kan også åpne for nye muligheter, mener synodens nestformann Anne Mari Schiager Topland, her under en tidligere Visjonsfestival. (Foto: Geir Arne Johansen).

- Se etter muligheter i begrensningene

- Vi lever i en tid med begrensninger, men det kan også hjelpe oss til å se hvilke muligheter som ligger her, sier nestformann i synoden Anne Mari Schiager Topland.

- De siste ukene har jeg tenkt mye på hva som er styrken ved å leve begrenset? Hvilke muligheter kan det gi oss å leve begrenset?

Anne Mari Schiager Topland er nestformann i synoden og ny pastor i Oslo Storbymenighet, og sier hun savner kollegafellesskap og å kunne være tettere på mennesker.

- Men nå er det denne måten vi kan være sammen på. Over telefon, på Zoom, Teams eller andre verktøy. Vi er i ferd med å gå over fra en unntakstilstand, til å finne en ny type normaltilstand. Som kirkesamfunn skal vi følge Folkehelseinstituttets anmodninger med færrest mulig mennesker og færrest mulig forflytninger, og ikke gå foran i å skape muligheter for smitte, understreker hun.

Fra sin osloleilighet har hun selv hatt både tilsynsmannsmøte, samtalegrupper og oppfølging av unge voksne på Zoom og Teams. Konfirmantundervisningen har foregått på SnapChat.

Grenseløse muligheter

Selv om vi lever begrenset, ligger det grenseløse muligheter i nå ut gjennom ulike strømmetjenester.

- Jeg har sett så mye fint, nært og dyktig arbeid som menighetene har gjort gjennom de siste ukene. Det har vært strømming av gudstjenester og konserter, og flere menigheter har opprettet YouTube-kanaler. FriBU har gjort en kjempefin jobb med «Hjemmekirke», og hjulpet oss med å leve tro på hjemmebane, sier Schiager Topland.

Samtidig er hun opptatt av at vi i denne tiden ikke skal øve hverandre og andre opp i å være tilskuere, mer enn at det skal handle om å leve et trosliv og komme nært på hverandre. At vi styrker kirkens egenart som en medvandrer og disippelgjører.

Hva har vi som kirkesamfunn allerede øvd oss opp til, spør Schiager Topland retorisk, før hun utdyper: - Hvordan kan vi være kirke nå, og hvorfor er vi kirke? Kirkens egenart er at vi Jesu kropp på jorda. Så hva er det vi besitter som enkeltpersoner, menigheter og kirkesamfunn? Hvilke praksiser har vi allerede øvd opp, som gjør at når vi blir begrenset som nå, har noe i ryggmargen og i hverdagserfaringene våre, som gjør at vi kommer styrket gjennom dette?

Anne Mari Schiager Topland tenker at vi kanskje har øvd oss opp til en tid som denne, uten å vite om det.

Det nærmeste naboen kommer kirka

- Hva er det som er spesifikt i vår tid? De fleste av menighetene våre har i løpet av de siste fem årene vært med i Misjonale Menigheter-prosjektet, ulike type vekstnettverk eller innvandrernettverk. Vi har deltatt på ulike konferanser, senest i fjor på Orange-konferansen i Atlanta der fokuset var «det er personlig». Det handler om de nære relasjonene. Vi har hatt fokus på å dele tro i det lokale og nære, praktisere sammen, og utruste nye disipler som igjen utruster nye disipler, sier hun.

De som har gått gjennom Misjonale Menigheter, har fått høre at de er det nærmeste naboen kommer kirka.

- Mange av naboene våre har kanskje gjennom en strømmetjeneste vært innom en gudstjeneste, en lystenning eller en konsert fra et kirkelokale i løpet av påsken. Det er blitt en ny åpenhet og en større sårbarhet, som vi kan kjenne på i nabolagene våre. Tør vi å følge opp våre nærmeste i familien og i nabolaget i denne tiden, og være sårbare sammen? Dele over en kopp kaffe hva vi kjenner sårbarhet på, og hvor vi søker styrke? Tenk hvis kapittelet vi skriver nå i vår Frikirkehistorie, kan være da folk virkelig forstod at vi var til stede? At vi slo opp våre telt og tok bolig i nabolaget. Slik Gud ble menneske og tok bolig blant oss.