minnested-kim-friele
Benken ved Nationaltheatrets stasjon, der Kim Frieles liv blir minnet med blomster, og hennes innsats for å avkriminalisere homofili i Norge, blir hedret. (Foto: Anne Mari Schiager Topland).

- Hvordan er det å være LHBTQ-er blant oss?

«De fleste homofile og lesbiske i vårt kirkesamfunn som jeg har snakket med, har opplevd dette svært utfordrende. Denne synodeperioden har vi en mulighet til sammen å arbeide med vår samlivsteologi. Jeg mener kirken vår trenger dette rommet», skriver synodens nestleder Anne Mari Schiager Topland i sitt leserinnlegg.

Jeg gikk forbi denne benken ved Nationaltheatrets stasjon i dag. Benken, der Kim Frieles liv blir minnet med blomster. Der hennes innsats for å avkriminalisere homofili og avdiagnostisere homofili som psykiatrisk diagnose i Norge, blir hedret. Hun gravlegges i dag fra Oslo Domkirke, på statens bekostning.

Jeg vil også rette en takk til Kim Friele. Og til alle som har arbeidet for å avkriminalisere likekjønnede forhold og avdiagnostisere homofili som psykiatrisk diagnose. 

Så spør jeg meg: Hvor var Frikirken på 1960- og 70-tallet? Hvordan stilte menighetene våre opp for de som var redde for å bli kriminalisert, eller kanskje kjente seg presset til å skjule sin legning? Hvor har vi vært de siste ti-årene? Og hvordan er det å være LHBTQ-er blant oss nå?

Nå tenker jeg ikke først og fremst på hvilken teologi kirkesamfunnet vårt lærer om ekteskapet, men jeg tenker på hvordan enkeltmennesker, unge og voksne, blir møtt hos oss. Respekten for mennesker, om menneskeverd og om nestekjærlighet, om å stå opp for dem som det blir begått urett mot. Dessverre har det ofte vært taushet, usikkerhet eller sterk avstand, som har preget også hvordan vi har forholdt oss som kirke og ledere. 

Uansett hva vi står for teologisk i forhold til likekjønnede ekteskap, så har vi et ansvar for hvordan vi møter våre medmennesker, våre søsken i troen. 

De fleste homofile og lesbiske i vårt kirkesamfunn som jeg har snakket med, har opplevd dette svært utfordrende. Det gjelder både dem som ønsker å prøve å leve sølibatært, og dem som ønsker å finne seg en livsledsager av samme kjønn. Jeg hører de stille samme spørsmål: Er Frikirken et trygt sted for meg? 

Mange har opplevd svært krevende situasjoner blant oss. Dels krenkende, der åndelige maktforhold har forsterket opplevelsen for den krenkede. 

Andre ganger har det vært redselen for hva som ville skje når de andre oppdager hvem de er. Blir troen deres tatt på alvor? Orker de å gå inn i den tjenesten de så gjerne ønsker å delta i, når ledervervet kan bli trukket så snart de går inn i et forhold? Også foreldre og familie til LHBTQ-ere iblant oss har fortalt hvor vanskelig det har vært, både når det har vært taust og når så sårende utsagn og krenkende handlinger har vært begått. 

Denne synodeperioden har vi en mulighet til sammen å arbeide med vår samlivsteologi. Jeg mener kirken vår trenger dette rommet. Personlig trenger jeg dette rommet, for å fortsatt kunne stå i en ledertjeneste i synoden vår. Kan vi finne en vei sammen? Kan vi arbeide teologisk og praktiskteologisk sammen om disse temaene, uten å skyve fra oss dem denne tematikken ikke er teori for, men levd liv? Kan vi drøfte og arbeide i dybden, med nysgjerrighet, åpenhet, og være lyttende til hverandre, der vi også forstår hva den andre er redd for at står på spill? 

Jeg ønsker å ta denne samtalen og drøftingen med dere, ansikt til ansikt, i kirken vår, når vi møtes til større eller mindre samlinger, og på tomannshånd for dem som trenger det. Jeg orker ikke ta den i dagspressen, der desken leter etter clickbaits, og kommentarfeltene på avisenes Facebook-sider fylles av søppel.

Anne Mari Schiager Topland
Synodens nestleder