«Vi må kunne tale sant om livet og ikke skamme oss for den vi er. Det er ingen motsetning mellom det å leve som homofil og tro på den oppstandne Kristus», skriver Jan Peder Amundrød i sitt leserinnlegg.
«Hvordan er det å være LHBTQ-er blant oss? De fleste homofile og lesbiske i vårt kirkesamfunn som jeg har snakket med, har opplevd dette svært utfordrende. Denne synodeperioden har vi en mulighet til sammen å arbeide med vår samlivsteologi. Jeg mener kirken vår trenger dette rommet», skrev synodens nestleder Anne Mari Schiager Topland i sitt leserinnlegg 6. desember.
Som frikirkemann, kristen og homofil, tenker jeg at jeg kan gi mitt svar på spørsmålet som Topland stiller.
Ja, jeg ville, vil, og skal fortsatt til himmelen, men visste allerede som 12-13 åring at dit kom jeg ikke dersom jeg fikk meg kjæreste.
For så tidlig var jeg fullstendig klar over at en eventuell kjæreste ville være en annen gutt. På svabergene ute på Dvergsnestangen når det var Arena eller på svabergene i Kragerø når det var Skjærgårdsgospel, tittet jeg på kjekke gutter i bar overkropp, og misunte de andre heterofile gutta boys som åpenlyst kunne snakke om damer, deres attributter og kline litt i Hagekroa eller enda litt mer i et telt.
Jeg gikk hvert år til nattverd avslutningskvelden og ba om tilgivelse for mine syndige tanker, og at Gud måtte forandre meg når «hver og en av oss kunne legge fram for Gud det vi hadde på hjertet». Den samme «liturgien» gjentok jeg hver fredag etter korøvelsene når det var bønnesamling i kjelleren. Da jeg var på «Reis deg 92» på Lillehammer, nærmet tiden seg for å flytte hjemmefra. Inntil da hadde jeg skjøvet alt det med å bli voksen foran meg. Jeg sang lovsanger, og la enda mer fram for Gud min bønn om at han måtte endre meg. Jeg ble aldri bønnhørt.
Så flyttet jeg i 1993 til Oslo og begynte i Staffeldtsgate, hvor jeg bodde på internatet. Jeg var overbevist om at kvinnelige prester ikke var etter Guds ord og den jeg var (og er) kunne jeg ikke leve ut. Men jeg våget meg jo litt utenfor Indremisjonens høyborg. Jeg satt ikke som Kim Friele på en benk og speidet etter likesinnede, men jeg fant etter hvert steder hvor jeg kunne treffe menn i skjul. Det førte til en voldsom skam og anger, og lange bønner om tilgivelse og endring etterpå. Igjen ble jeg aldri bønnhørt. Det ble en spagat så stor, at livet og hele tilværelsen måtte deles i to. Det ene livet var GT, NT, Troslære, internatlivet, lørdagsmøte og lovsangsteam i Storsalen. Det andre var det hemmelige, skitne og syndige livet. Hvem var egentlig jeg midt oppi alt dette?
I 2005 fortalte jeg foreldra mine at jeg var homofil, og at jeg hadde bestemt meg for å måtte leve resten av livet alene. Jeg ba dem om ikke å fortelle dette til noen. Hvordan de hadde det med denne situasjonen vet jeg egentlig ikke. Det var nok ikke så enkelt for dem. Vi snakket aldri mer om det, og de lever ikke i dag. Men la det være klinkende klart. Jeg var aldri et øyeblikk i tvil om at de var uendelig glad i meg, og de gjorde absolutt alt som stod i deres makt for å hjelpe både barn og barnebarn i ulike livssituasjoner.
Vel, årene gikk og gradvis endret jeg syn. Jeg kunne ikke lenger fatte og begripe at det var mulig å være imot at kvinner kunne være prester/pastorer. Innenfor min levetid hadde Frikirken endret syn på dette. I noen år var hvordan man så på kvinnelige pastorer/eldste lakmustesten på om man var bibeltro og konservativ kristen eller ikke. Det var ikke grenser for hvor ille det ville gå med Frikirken dersom man endret teologisk standpunktet når det gjaldt dette. Jeg kunne fra barndommen så vidt huske at kvinnene satt til venstre og mennene til høyre i kjerka. Kino, kort hår for damer og en generasjon senere, dans og alkohol, var ikke tillatt. Selv i min tid som tenåring så jeg med skepsis på de som drakk alkohol, og var ikke helt overbevist om at de kom til himmelen.
Kirken har gjennom historien ut fra sin lære bidratt til å legitimere undertrykkelse av ulike grupper mennesker. Jeg innså etter hvert at hver tid tolker Bibelens tekster ikke bare ut fra bokstav, men også ut fra kunnskap om verden og mennesket – både i den tiden teksten ble skrevet og den tiden vi lever i dag. I Troslæra på Staffeldts lærte jeg om «bløtkakeprinsippet», for å skille mellom det sentrale og perifere. Det perifere måtte sees i lys av det sentrale. Det sentrale er Jesus Kristus, som døde og stod opp og kommer igjen. Teologer som f. eks Laila Riksåsen Dahl jobbet seriøst teologisk med homofilispørsmålet, og endret syn. Uten at jeg noen gang har møtt henne, opplevde jeg at hun gikk veien i det å endre syn sammen med meg, nettopp fordi hun var en som arbeidet seriøst og teologisk med spørsmålet. For meg var det viktig å ha mer vektig argumentasjon enn flåseriet om at «alt er kjærlighet».
I tillegg til det jeg har nevnt i avsnittet over, begynte en indre prosess hvor jeg innså at den teologien, det gudsbildet jeg hadde vokst opp med, ikke var sunt. Det førte til at jeg ikke kunne tale sant om livet. Langt på vei måtte jeg leve et dobbeltliv. En løsning for å slippe unna, ble å spise seg stor og tykk. Det er ikke så enkelt som at kombinasjonen konservativt kristent miljø og homofil legning alene førte til overspising. Men uten å gå mer i detalj, forstod jeg etter hvert at denne kombinasjonen i mitt liv i alle fall hadde bidratt til psykisk uhelse på ulike områder. I Oslo lovsangskor hadde vi en sang om den treenige Gud, hvor en setning i refrenget lyder «Jeg vil tilbe deg for tid og evighet». Jeg konkluderte med at hvis Gud var slik jeg hadde blitt fortalt, tilba jeg ham kun for evighet. En Gud som er destruktiv for livet her og nå, kan jeg selvsagt ikke tro på.
Januar 2016 kom jeg endelig helt og fullt ut av skapet, som en homofil som gjerne vil finne en mann å dele livet med. Samtidig tror jeg fortsatt på den oppstandne Kristus, og betegner meg derfor som både bibeltro og konservativ kristen. Jeg er fortsatt medlem i frikjerka, selv om jeg ikke er så aktiv som jeg var før. Jeg har ikke møtt noen negative reaksjoner, er fortsatt glad i min menighet og vil den vel. Jeg tenker også at alle ledere på ulike nivåer som jeg har møtt opp igjennom ville meg vel. Vi er alle barn av vår tid.
Det var også helt fantastisk å være på Arena og Skjærgårdsgospel. Det var også en trygg og flott oppvekst å være en del av ungdomsmiljøet hjemme i frikjerka hvor jeg fikk opptre, være med i styrer, ulike komiteer og fant på mye gøy. Det var også fantastisk å leve internatlivet på Staffeldts, hvor jeg fikk venner for livet. Det var flott å få mulighet til å synge sammen med gode musikere i Storsalen. Jeg har ikke noe ønske om å ødelegge for Frikirken. Jeg er fortsatt glad i Frikirken, min menighet og vil den alt godt. Jeg har ikke noe ønske om å være «saken» som splitter menigheter.
Men allikevel, la det være klinkende klart. Med den innsikt vi har nå, forventer jeg at Frikirken i dag endrer syn i samlivsteologien. Jeg ønsker å leve i et forhold med en annen mann. Jeg ønsker at unge homofile som vokser opp i Frikirken (og andre frimenigheter/organisasjoner) i dag, skal slippe å gå gjennom de prosessene jeg og andre i min generasjon har gått gjennom. Jeg skulle gjerne kommet ut av det trange skapet som 21-åring og ikke som 41-åring. En forkynnelse som sier at homofile som lever i et forhold, lever i synd og ikke i henhold til Guds vilje, er farlig og skadelig. Implisitt i dette synet ligger det en trussel om at man ikke blir frelst – kommer til himmelen. Vi må kunne tale sant om livet og ikke skamme oss for den vi er. Det er ingen motsetning mellom det å leve som homofil og tro på den oppstandne Kristus. Vi troende homofile kan også, på lik linje med alle troende heterofile, med frimodighet si: «Ren og rettferdig, himmelen verdig er jeg i verdens frelser alt nu».
Jan Peder Amundrød