Roald Øye har med sitt debattinnlegg under overskriften "Den problematiske annekteringen", bedt om svar fra synodeformann Jarle Skullerud.
Flere riksaviser roser i slutten av mai 2020 norske biskoper for deres Israel-kritikk og især biskop Olav Fykse Tveit for hans første gjerning som preses i Den norske kirke: Han kritiserte Israel for planene om å annektere «Vestbredden». Norske teologer og medier deler stort sett biskopens oppfatning. Gjør synodeformannen i Frikirken det samme?
Også tidligere redaktør i Vårt Land, Erling Rimehaug, slutter seg til biskopenes kritikk. I den kristne dagsavisen skrev han et helsides oppslag 11.6.2020 at det vil bli en «problematisk annektering». Den «ville bety at Israel ikke lenger har jødisk flertall, og at ideen om en jødisk stat derfor må oppgis. Kan virkelig Netanyahu ta sjansen på det?» spør redaktøren i den kristne dagsavisen.
Den meritterte kommentator i «Israel Hayom», Caroline Glick skrev i Newsweek den 23.05 2020 en kommentar som forklarer hvorfor Netanyahu tar sjansen på det: «Israeli sovereignty, not appeasement is the key to lasting Peace». I sin bok fra 2014: «The Israeli Solution: A One State Plan for Peace in the Middle East», svarer Glick fyldig på Rimehaugs spørsmål.
Biskop Olav Fykse Tveit, har som talsmann for Kirkens erstatningsteologi, noe av ansvaret for tingenes tilstand. Han har hevdet at Jerusalem, Samaria og Judea har like liten betydning for jøder, som Gøteborg, Herjedalen og Hjemtland har for nordmenn. Landområdene ble avhendet til Sverige etter Freden i Roskilde i 1658. Biskop Tveit bruker nordisk historie som forbilde for hvordan striden om de bibelske landområdene i «Palestina» bør bli løst. Norge og Danmark har, etter hans mening, på forbilledlig måte akseptert tapet av sine gamle landområder. Nå ber han Israel gjøre det samme med de bibelske områdene, Judea og Samaria.
Uttalelsen viser hvor de fleste av dagens teologer og mediefolk står når det gjelder landområdenes betydning for jøder og kristne. Statsminister Netanyahus annonsering om at Israel har planer om å annektere 30 % av «Vestbredden» i juli i år, kom som en overraskelse på Den norske kirkes preses som brukte planene som premiss for å anbefale folk å delta i BDS-kampanjen mot den nye koalisjonsregjeringen i Israel. Norges Kristne Råds 22 kirkesamfunns ledere deler med sin taushet trolig hans oppfatning.
Kirkens teologiske standpunkt ligger i bunnen av denne anbefalingen»: Den kristne kirke har overtatt Israels rolle i frelseshistorien! Norske prester forkynner fra prekestolene et samordnet budskap: Begrepet «Israel» bør brukes minst mulig i forkynnelsen for ikke å skape unødvendige trosproblemer for politisk og idealistisk engasjerte unge mennesker. «Israels rolle er for alltid forbi», sa også den meritterte teologiske professor ved MF, Ole Hallesby, noen ti-år før de dramatiske begivenhetene i Palestina fant sted i maidagene i 1948. Han var stor nok til å innrømme sin vranglære innen han døde i 1961.
Knesset er i disse dager i ferd med å utarbeide en lov mot kristen misjonsvirksomhet i Israel. Der bor det i underkant av 50.000 Jesus-troende jøder. Etter 72-års eksistens utgjør de en forsvinnende liten del av den jødiske befolkning. Forklaringen er at nesten alle israelere har en eller flere slektninger som døde under Holocaust i «det kristne» Europa.
En annen forklaring på jødenes avvisning av Evangeliet er like sannsynlig: Med Iran i spissen har 56 muslimske medlemsland i FN truet Israel med et nytt Holocaust. Det er lett å forstå at jødene i dag har et negativt inntrykk av «det kristne Vesten». En ny holdning til den kristne tro er riktignok på gang i Israel, især blant ledende politikere på den politiske høyreside, mye takket være lederne for Den kristne ambassade i Jerusalem, Dag Øivind Juliussen og forgjengerne hans. De viste sin solidaritet overfor Israel da ambassaden i 1980 ble lagt til Vest-Jerusalem.
Etter Israels seire over araberstatene i Seksdagerskrigen i 1967, Yom Kippur-krigen og oljekrisen i 1973, flyttet alle vestlige land i protest sine ambassader fra Jerusalem til Tel Aviv. Det var uttrykk for deres kritiske holdning til Israels okkupasjon av «Vestbredden». Det vakte bestyrtelse «i hele verden» da den amerikanske ambassade i 2019 ble flyttet til Øst-Jerusalem som uttrykk for at USAs president betraktet byen som den jødiske stats udelelige hovedstad. Det opprørte de fleste politiske og teologiske ledere i Vesten.
Arafats «tyveri» av begrepene palestinsk og Palestina etter dannelsen av PLO i 1964, hadde smitteeffekt på de fleste av samfunnslivets institusjoner i alle land. Borte var den politiske venstresides begeistring for det sosialistiske lederskap, etter at nye koster, med høyremannen Netanyahu i spissen, tok over styringen i Israel etter Oslo-avtalenes havari på begynnelsen av 2000-tallet. Han sier at kristne i dag er Israels mest trofaste støttespillere.
Kirkens svik overfor den jødiske stat bekymrer Netanyahu. Det teologiske lederskap i Kirkenes Verdensråd og i Lutherske Verdensforbund, ble Palestina-venner etter Arafats glansdager i 1990-årene. Som PLOs leder greide han å fremstille Israel som «den store, stygge ulven», og palestinerne som «the little underdog», som fortjente verdens og Kirkens støtte. Han greide på kort tid å «omvende» en stor del av Kirken, kanskje også Frikirken.
Den nye narrativ slo godt an. Internasjonal støtte til PA har i to ti-år vært formidabel. Det tidligere paradigmet, som stort sett hadde vært rådende i tiden etter 1948: Sympati overfor lille Israel, som stod overfor en oljesterk arabisk verden forsvant - da rollene ble snudd i krigene i 1967 og 1973. Mini-staten slo sine fiender, og ble med ett en stormakt. Da snudde også den vestlige verdens positive holdning til Israel. Året 1973 var et dramatisk vendepunkt for det eneste demokratiet i Midtøsten. «Omvendelsen» ledet frem til de tragiske Oslo-avtalene i 1990-årene. Fredsprisvinner og «notorisk løgner», Yasser Arafat, ble mottatt med kyss og klem da han i 1994 kom til Oslo for å hente sin fredspris.
Arafats tyveri av begrepene «Palestina» og «palestinsk» var en genistrek. At den norske Nobelkomite som representant for det kristne Europa ga ham fredsprisen, er en skamplett, som det norske folk ikke har tatt innover seg. Fredsprisen har gjort ubotelig skade på Israel som misjonsmark. Det har heller ikke biskopene tatt inn over seg. I Tel Aviv blir israelske Jesus-troende evangelister kjeppjaget på strandpromenaden når de er ute og vitner om sin tro. Norske biskoper bør ligge lavt i terrenget når de kommer på besøk - med sine kors om halsen.
Det er to utganger på striden om «Det lovede land» ifølge Caroline Glick. Den ene er hennes budskap i Newsweek. Den andre er bibelsk og profetisk: «Arabs came by the sword and will (probably) have to leave by the sword». Utsagnet bekreftes av troende israelere, som har sverget troskap til aksiomet: «Aldri mer Masada!»
Roald Øye, Kristiansand
Roald Øyes innlegg favner vidt teologisk og politisk, en del av påstandene treffer neppe oss i Frikirken særlig presist. Frikirken har aldri ment at kirken har overtatt Israels rolle i frelseshistorien.
I all hovedsak deler vi Roald Øyes engasjement for det jødiske folk og messianske jøder. Påstandene om at Den norske kirke som helhet står for ‘erstatningsteologi’ og at norske prester samordnet vil utelate ‘Israel’ fra sin forkynnelse kan nok anfektes, men det er ikke min oppgave å respondere på det.
Kjærlighet til det jødiske folk er ikke identisk med støtte til alt staten Israel og dens regjering står for. Men det er rom i Frikirken for ulike politiske meninger om Israel og palestinerne. Vi ser det ikke naturlig stadig å skulle ta stilling til det som skjer på den politiske arena.
Vårt oppdrag er å støtte Jesustroende blant israelere og palestinere, det har vi gjort og det vil vi fortsette med. Kanskje vi kan si som Nehemja: “Vi er opptatt med et viktig arbeid og vil ikke ta oppmerksomheten bort fra det.”
Jarle Skullerud, synodeformann