Anfinn Myrvang fra Meløy Søndre håper å få i gang litt debatt om menighetsledelse. Skal vi være jegere eller hyrder?
For noen dager siden var jeg på en kirkekonsert (!) med artisten Halvdan Sivertsen. Sangene hans handlet om livet – om døden og sorgen, om gleden og kjærligheten, om å ta vare på hverandre og den jorda vi lever på. Her var mye til ettertanke, også sett i et kristent perspektiv. For enten man regner seg som kristen eller ikke, så lever vi mennesker midt oppi de samme livsomstendighetene.
En av artistens sanger bærer tittelen ugress. Den handler om løvetannen som sprenger seg gjennom asfalten alt mens den uroer og irriterer. Men den lyser.
”Hold ho i handa og de’e livet sjøl du kjenner. Ugress e et folk som lukes bort og valses ned, i Vårherres hage, her kor Paradiset e. Det står ei løvetann og lyse utførr gjerdet. Takk at ho står der, at ho ikke kunn la være. Hold ho i handa og d’e livet sjøl du kjenner. Ei løvetann blir snart til tusen Løvetenner”
Er det ”Løvetenner” vi ofte er redd for i menighetene? Kan jeg, som enkeltmenneske og medlem av menigheten, eller menighetens ledelse eller pastor bli for opptatt av å”luke bort og valse ned” det som ikke passer inn i min eller lederskapets hage? En plettfri og ensfarget grønn plen er flott å se på og vise frem. Men hvor er det blitt av de ulike og fargerike blomstene? Er løvetannen et ugress som skal lukes og valses, eller er den en plante i Guds rike hage som lyser opp?
- Jeg elsker kun blåveis, og bare den vil jeg ha i min hage. I mine øyne er alt annet ugress, hører jeg kristne eller en pastor si – og gir seg til å jakte på alt som ikke er, eller ser ut som, blåveis. - Det er jeg som besitter sannheten, om alt – om døden og livet, om sorgen og kjærligheten, om hva og hvordan du skal tro! Slike ledere kunne gjerne gått rundt med en genser med copy-rightmerke på brystet: det er jeg som har enerett på hva det vil si å være en kristen.
I mine øyne er kristelig påståelighet en vederstyggelighet. Det ligger snublende nært å la neste ”kapittel” bli fordømmelse: Hvis du skal være i min krets (les menighet), så må du tenke som meg, gjøre som meg, tro som meg. Jegeren er på banen.
En hyrdes tilsyn med flokken skal ikke være preget av tvang og motivert av anseelse og herskerlyst. Tvang binder og går ut over dem som skal ledes. Motsatt setter kjærlighet fri. Og hyrden skal ikke gjøre seg selv til herre, men være et forbilde for flokken (menigheten). Kristne, også menighetsledere, skal selv gå i Jesu fotspor og være hyrder som – i likhet med Jesus –”setter sitt liv til for fårene”. For flokken er ikke deres egen, men Guds. Hyrden Jesus hegnet om flokken sin, hva enten fårene var sorte, grå eller hvite i ulla. Han tråkket ikke på eller valset over løvetannen.
Anfinn Myrvang, Meløy Søndre