- Legg målstyringen i skuffen

Legg målstyringen i skuffen!

En av sakene som skal opp på årets synodemøte handler om mål for Frikirken for 2018 til 2023. Så langt jeg kan forstå er det første gang Frikirken prøver å formulere mål for hele kirkesamfunnet for en femårsperiode. Etter å ha lest dokumentet tviler jeg sterkt på at det er en god ide.

Det er skjedd noe underlig med Frikirken de siste årene. Nye ledelsesstrukturer er gjennomført hvor kirkesamfunnet skal framstå som mer strømlinjeformet og effektivt. Makt er konsentrert i synodestyret og sentrale organer. Styrer - for eksempel for misjon - og råd er lagt ned. Frikirken ser stadig mer ut som en toppstyrt organisasjon, enn som en kirke der tyngdepunktet befinner seg i menighetene.

Det er i dette perspektivet jeg også ser målstyringsdokumentet. Det er uttrykk for en tenkning som gjennomsyrer samfunnet - f. eks. helsevesen og skolevesen - der alt som skjer skal måles og styres, og tillit fjernes fra grunnleddet - eller de som faktisk gjør jobben. I samfunnet ellers ser det ut til å komme en reaksjon mot dette, men Frikirken ser ut til å ha behov for å gjøre de samme feilene selv.

Målstyringsdokumentet bærer preg av at man skal sitte sentralt og angi hva menighetene på lokalplanet skal konsentrere sin virksomhet omkring. Og ettersom sentralplanet sitter på økonomiske ressurser som fordeles til menighetene ut fra en prosjekttenkning, vil de menighetene som lojalt følger planene premieres. Umerkelig er det dermed skjedd en maktforskyvning i Frikirken fra lokalmenighet til sentralstyring. Dette er grunn nok til å legge planen i skuffen.

Men så til selve innholdet. Det er skissert tre hovedmål: 1. Til dem som ennå ikke tror. 2. Gjennom tro i hverdagen. 3. Med nye generasjoner.

Om det som sies hadde stoppet der, ville det være greit. Da kunne man overlate til menighetene selv å tenke gjennom hvordan dette kunne realiseres lokalt. Men tillit til lokalmenighetenes egen bedømmelsesevne står tydeligvis ikke høyt i Frikirken for tiden. Derfor skal dette nedfelles i konkrete målsettinger, som i størst mulig grad skal kunne telles og kontrolleres. Noen punkt er dessverre også problematiske. Andre blir ufrivillig komiske.

La meg ta noen eksempler:

• Det er vekst i antall medlemmer i aldersgruppa 0 - 35 år.

Jeg tror man kan være helt sikker på at alle menigheter har dette som målsetting allerede. Det er derfor vi jobber med barne- og ungdomsarbeid. Og det er derfor aldersgruppa 20 - 30 år for mange er en spesiell utfordring. Menighetene trenger ikke å få dette fortalt! Dessuten kan man undre på hva man tenker på når alderen settes fra 0 år; oppfordring til å få flere barn?

• Misjonsgaven øker med ti prosent årlig.

Dette er en ekstremt stor økning (over 60 % på fem år). Dette skjer samtidig som lokalmenighetene tappes for store ressurser til å drive lokal misjon ved overføringer til kirkesamfunnet. Noe som i utgangspunktet gjerne allerede utgjør 25 % av menighetenes totale budsjett.

• 20 nye menigheter har gjennomført prosjektet "misjonale menigheter" eller deltatt i et annet læringsfellesskap med fokus på å være misjonal kirke.

Misjonal er et nytt moteord som er kommet inn i språket de siste årene. Kirkesamfunnet bruker da også betydelige midler på prosjektet "misjonale menigheter", og vil øke dette. Men er det noen som vet om det har noen effekt? Har de menighetene som har gjennomført prosjektet opplevd økt medlemsmasse, flere på gudstjenestene eller andre helt synlige resultater? Eller er det bare enda et opplegg som viser seg å gjøre folk slitne? Vi har hatt nok av importerte vidunderkurer fra utlandet tidligere. Ikke sjelden koster det mer enn det smaker. Hva med å høste erfaringer av hva som faktisk fungerer i våre egne menigheter? Uten fancy merkelapper. Men det er som kjent alltid mest spennende å gå over bekken etter vann, selv om det koster mer og gir mindre.

• 50 av menighetene våre oppleves som ressurs for barnefamilier og hjelper dem til å leve ut troen i hjemmet.

Her begynner det å bli komisk. Hvorfor bare 50 menigheter? Og hvordan skal dette måles? Er det ikke allerede et mål for oss alle å gi barnefamilier - og andre familier - hjelp til å leve ut troen i hjemmet? Og hva innebærer det? Flere kurs? Det finnes en overtro på kurs i samfunnet vårt. Men de fleste ting læres gjennom livet selv, og ikke på kurs.

• Alle menigheter opplever en økning i gudstjeneste- og smågruppedeltakelse.

Tro meg; dette jobber vi med hver eneste uke i lokalmenighetene. Statistikken i Frikirken viser at bare et fåtall menigheter lykkes i dette. Som målsetting framstår dette bare som gode ønsker.

• Det er en økning i antallet gudstjenestedeltakere som leser regelmessig i Bibelen.

Igjen typisk eksempel på en formulering som er et godt ønske som alle kan si seg enig i, men som det vil være helt umulig å måle effekten av.

• 40 prosent av menighetsrådsmedlemmene er under 40 år.

Dette punktet er problematisk ut fra Frikirkens forfatning og organisering, ettersom menighetsrådet per definisjon er eldste og diakoner i samlet møte. En menighet kan oppnå dette målet ved å rekruttere unge diakoner, men det betyr ikke at man får flere unge inn i menighetens reelle ledelse. Målet burde i så fall være å fornye menighetens ledelse med yngre mennesker. Jeg kan forsikre om at dette er noe lokalmenighetene jobber med hele tiden.

Dette er bare noen eksempler på målsettinger og formuleringer som ikke fungerer. Mitt råd er at det legges i skuffen og forblir der.

Det finnes flere måter å hindre vekst i menigheter. En av dem er selvfølgelig å gjøre for lite for å oppnå vekst. En annen er å gjøre de gale tingene. Etter min mening reflekterer dette dokumentet at man leter feil steder for å finne løsningene. En tredje faktor som hindrer vekst er at man prøver for mye. Dette har vi også nok av eksempler på i egne rekker, og deler av dette dokumentet reflekterer ting som vil virke mot sin hensikt - etter min mening.

Det er utrolig hvilke krefter som kan frigjøres ved å slutte å prøve for hardt.

Per Eriksen,

Fredrikstad