Det er ikke så mange uker siden debatten om abort og menneskeverd preget avisspaltene. Mye ble skrevet om barnets verdi og rettigheter, om livsvern, og om at mors valg ikke kunne være avgjørende for barnets rett til beskyttelse. I dag undrer det meg at vi som kirker ikke stiller like tydelig opp for barna som sitter i flyktningeleiren al-Hol nord i Syria.
De barna som har en mor eller far som har gjort et valg vi tar avstand fra. Hvilken rett har vi til å fradømme dem deres verdi, deres rettigheter og deres statsborgerskap? Barna, som lever i uverdige og umenneskelige forhold, er helt uten ansvar for den situasjonen de er i. De har krav på omsorg og beskyttelse.
Et samfunns moralske standard måles i hvordan vi behandler de svakeste iblant oss. I vår kristne tradisjon holdes barnet fram som det mest sårbare og verdifulle vi har. Jesus sa at «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’
Hvordan vil du og jeg bidra for at disse barna skal få en tryggere oppvekst, at de skal få oppleve seg sett og verdsatt, at de skal få leve det livet Gud har skapt dem til? Er vi villig til å strekke ut en hånd når de kommer hjem til Norge?
Erna Solberg trekker frem tilgivelse som en viktig kristen verdi som hun mener preger Norge. Og til en viss grad tror jeg hun har rett, men hvor radikal er denne tilgivelsen? Hvis tilgivelsen er avhengig av min vilje og evne til å tilgi, tror jeg mange vil ligge dårlig an. Jeg har så lett for å la sår og frykt fører til hat eller fornektelse. Men Jesus kaller oss til å velsigne de som forfølger oss, til å gjøre godt mot dem som hater oss, og til å elske våre fiender.
Hva betyr det for vår kirke i denne situasjonen? Hvordan engasjerer vi oss for å vise IS-barnas verdi, og deres foreldres verdi?
Om vi ikke vil ta imot de såkalte IS-barna, hva skulle i så fall årsaken være? Det blir vanskelig å argumentere med at det er mest rettferdig, tror jeg. Er det frykt som er begrunnelsen? Synes vi i så fall det er en god begrunnelse for å nekte barn trygghet og verdighet? Kanskje tenker noen av oss at «de bare kan ha det så godt, når foreldrene har gjort et så forferdelig valg»? Jeg forsøker å finne en god unnskyldning for å slippe å risikere min egen og mine nærmestes trygghet for disse barnas skyld, men jeg finner ingen god unnskyldning!
Jarle Skullerud
synodeformann