Lydighet mot oppdraget – koste hva det koste vil?

Og dette har vi sagt, med bevissthet om at majoriteten av de unådde bor i områder med stor risiko for naturkatastrofer, politisk uro, krig eller terror. Videre dreier det seg i flere av landene om liten grad av religionsfrihet, og de som tar imot evangeliet gjør det med stor risiko for å bli forfulgt for sin tro. Hva gjør denne vissheten med våre utsendingers frimodighet? Og hva betyr det for oss som senderkirke, som har arbeidsgiveransvar for utsendingene og er underlagt norsk arbeidsmiljølov? Hvordan handler vi når katastrofen inntreffer eller forfølgelse rammer?

Både utsendinger og staben i misjonsavdelingen har det siste året lest boken «Lydighetens galskap – om å vandre med Jesus på vanskelige steder». I boka blir vi sterkt utfordret på hvordan vi forholder oss til forfølgelse. Med utgangspunkt i Jesu ord i Matt 10.16 – ....jeg sender dere som får blant ulver ...– sier Nik Ripken i boka at forfølgelse vil komme der Guds Ord går fram, det er normalsituasjonen ifølge Jesu ord. Og når det er slik, så vet vi at så snart målgruppen vår blir kjent med Jesus, bør vi begynne å utruste dem til å stå i forfølgelse – fordi det for de fleste av dem bare vil være et tidsspørsmål før den kommer.

Det er her vårt stort dilemma kommer inn. Hvis våre utsendinger skal forberede de nye troende på hvordan de kan stå i forfølgelse, for så selv å bli beordret hjem så snart uroen kommer, kan han eller hun da ha frimodighet til i det hele tatt å snakke om at den nye troende må stå i det? Dette var ett av flere tema på misjonærkonferansen nå i august. Både daglig leder og tre representanter fra synodestyret var sammen med oss. Alle bærer vi på en drøm og et kall om å nå ut til alle verdens folkeslag. Og midt oppi det hele sitter Frikirken i Norge med arbeidsgiveransvaret som ikke gir rom for å ta risiko på vegne av arbeidstaker. Når skal en utsending kalles hjem til Norge? Og hva hvis utsendingen selv kjenner på at han/hun må bli der sammen med sine nye trossøsken? Hvordan blir det hvis man beordres «hjem» – er det med en opplevelse av å «stikke av med halen mellom beina»? Og hva med barna til utsendingene? Hverken foreldre eller arbeidsgiver ønsker å tillate situasjoner som kan skade barn psykisk eller fysisk på kort eller lang sikt.

Når Guds Ord tilsynelatende er så tydelig på konsekvensene av å følge Jesus, hvorfor har da vi i Vesten så vanskelig for å akseptere at dette skjer? Kan det ha sammenheng med at vi lever i et samfunn der mye går ut på å unngå smerte, og at målet er mest mulig lykke. Er dette med på å forme teologien vår? Er smerte og ubehag noe som skal og bør unngås? Denne utfordringen blir veldig tydelig i et misjonsarbeid med fokus på unådde folkeslag.

Misjonshistorien er full av fortellinger om at evangeliet går fram gjennom tider med forfølgelse. For eksempel fengslede kinesiske pastorer som etablerer nye menigheter i fengslene de sitter. De kan ikke tie om Jesus! Vi kan vel alle kjenne at denne realiteten utfordrer oss. Og et naturlig spørsmål vil være – hvorfor opplever ikke vi forfølgelse hos oss? Tror vi kanskje at Jesu ord i Matt 10 bare gjaldt i en tidsavgrenset tid?

Alle er vi enige om at vi bør søke å unngå forfølgelse på grunn av ukloke avgjørelser. I boka forteller Nik Ripken for eksempel om noen somaliere som ble drept for besittelse av kristen litteratur – og det viste seg at de var analfabeter som bare hadde tatt imot noen traktater! Både vi som sender og våre utsendinger må utvise stor klokskap og forsiktighet for å beskytte både oss selv og våre samarbeidspartnere. Når forfølgelsen kommer, må det kun være fordi vi har forkynt evangeliet klart og tydelig.

Samtalen fra misjonærkonferansen må gjerne tas videre i hele Frikirken. De dilemmaene dette rører ved, stikker dypt både for arbeidsgiver og for utsendinger. Det er viktig for alle parter at vi som kirke har en bevisst holdning til dette og ikke venter med å snakke om temaet til vi er midt i en krise og beslutninger må tas raskt. Vi i misjonsavdelingen anbefaler alle i Frikirken å lese «Lydighetens galskap». La dere utfordre av den og ta gjerne samtalen videre i samtaler i menighetsfellesskapet.