Litt om presbyterianske retningslinjer

Frikirkas presbyterianske ordning er under debatt igjen. Det må ikke bare tåles, det bør vi anse som en nyttig læringsprosess. Jeg har fått en oppfordring om å skrive litt om hva vi er forpliktet på som presbyterianere, og det gjør jeg gjerne.

Det første jeg vil si er at den presbyterianismen vi er forpliktet på, er den vi finner i Frikirkas første forfatning. Den er det nå mulig å lese på nettet. I et dokument som jeg kaller «Kirke nedenfra» har jeg skrevet en analyse av momenter som førte til frikirkedannelsen i 1877, og føyd til noen vedlegg, blant annet «Redegjørelse for vort Forhold til Statskirken» og «Presbyteriansk Kirkeforfatning». Dokumentet ligger her:

https://frikirken.no/site/frikirken.no/files/kirke-nedenfra.pdf

Et frikirkeprinsipp

I den protestantiske verden har kirkesamfunna vært organisert på en av to måter: enten som statskirker eller som presbyterianske. De som hørte heime i den lutherske leiren, har vært statskirker, og de som oppsto i miljøet rundt Jean Calvin, videreførte en presbyteriansk ordning.

På 1800-tallet oppsto det frie kirker med en luthersk bekjennelse. Disse har stort sett ordnet seg presbyteriansk, og slik ble det også da vår kirke ble organisert i Arendal i 1877. Valget var bevisst og gjennomtenkt. De som tok valget ville være uavhengig av staten, og de ville ha en forfatning der kirka blir definert som en lokal størrelse, det de kalte «stedsmenigheten». Det er den som er kirke ved at Guds ord forkynnes rent og sakramentene forvaltes rett

Med brodd mot det kongelige kirkestyre slo frikirkestifterne fast at kirkas konge er Jesus Kristus, som regjerer på den måten at Den hellige ånd sender de nådegavene som trenges for å styre og bygge opp menigheten (§ 1-2). Menigheten skulle derfor ordnes etter nytestamentlig praksis.

Et spørsmål om nådegaver

Nådegavene er i Frikirkas første forfatning en forutsetning for de tjenestene (embetene) som er faste i den forstand at de har solid bibelsk begrunnelse. I en særstilling står hyrde- og lære-embetet, men også evangelistembetet nevnes (§ 3). Den fjerde paragrafen i forfatningen viser hvordan de teologiske prinsippene i de foregående paragrafene skal settes ut i praksis. Det skjer ved at menigheten kaller.

Kalte og vigsla ledere

Hyrde-og lære-embetet ble delt opp i lærende og styrende eldste. De lærende har oppdraget med forkynnelse, og de blir bistått av de andre. Differensieringa av embetet fullføres med at det ble innført et diakonat «til at forestaa Menighedens økonomiske Anliggender».

Paragraf 5 i den første forfatningen forutsetter at menigheten inndeles i distrikter med en ledste og en diakon i hver krets. Tjenesten som eldste eller diakon var altså ikke tenkt bare som å ha sete i et råd, men like mye som en personlig tjeneste med åndelig og/eller praktisk omsorg for medlemmene i distriktet.

At de eldste fungerte som myndighetsorgan framgår av at de som råd hadde ansvar for å oppta nye medlemmer, men også at de kunne utelukke medlemmer fra nattverden (Derimot kunne bare menighetsmøte utelukke fra menigheten). De skulle foreslå kandidater til valg av eldste og diakoner for menighetsmøtet og de skulle vigsle nye eldste. Som menighetsråd var deres myndighet avgrenset i forhold til økonomiske anliggender; i slike saker måtte diakonene innkalles. Også diakonene skulle innsettes med forbønnshandling.

(Det kan virke fremmed at økonomi var å forstå som en diakonal oppgave, men det er en oldkirkelig tanke at diakonatet har en tredelt oppgave, en liturgisk, en økonomisk og en karitativ. Diakonens økonomiske ansvar ser man spor av i 1 Tim 3,8. I vår første forfatning ble diakonatets rolle som forvaltere av menighetens ressurser begrunnet med Apg 6.)

Et felleskirkelig nivå

De4 som stiftet Frikirka var ikke kongregasjonalister, slike som ikke anerkjente noe nivå over lokalmenigheten. Paragraf 7-8 handler om organer over «stedsmenigheten». Menigheter i et distrikt utgjør et presbyterium, der de lar seg representere av lærende og styrende eldste, slik at de siste utgjør flertallet. En synode utgjøres av utsendinger fra presbyteriene. Direkte representasjon fra menighetene til synoden, kom først på 1960-tallet.

Oppsummering

Presbyteriansk kirkeordning starter i lokalmenigheten, som har fått alt den trenger for å være kirke og kalle sine hyrder (Det samme sier Luther i sitt skrift Til den kristne adel).

Embetsforståelsen hviler på to søyler, nådegavenes og de faste tjenestenes mangfold.

Det igangsettende elementet i forhold til embetene er menighetens kall. Ordinasjon, eller vigsling, er primært å forstå som den høytidelige og offentlige gjensidige bekreftelse av kallet, samt forbønn og velsignelse av den som har tatt imot kallet. Handlingen er ikke et sakrament, ikke en meddelelse av åndelig utrustning, men en anerkjennelse av nådegaver og åndelig modenhet, som basis for tillitsbasert ledelse.

Diskusjonen om ulike former for menighetsstyre er ikke ny. Svært ofte har den dreid seg om hvorvidt de eldste skal være samlet i et råd, og hvilken myndighet dette rådet skal ha.

Jeg presiserer at jeg i liten grad har satt meg inn i de foreslåtte endringene, men i utgangspunktet mener jeg det er grunn til å vurdere nøye alle forslag som overlater store deler av menighetsstyret til andre enn de eldste. Jeg har vært vitne til en utvikling der menighetens eldste har fått en stadig viktigere rolle i gudstjenesten, og i den grad det er ønskelig, bør det være en prioritert oppgave å avlaste eldsterådet for andre oppgaver.

For meg ser det ut til at eventuelle vedtak om å avskaffe eldsterådet som organ vil stå i spenning til vår praktisering av presbyterianismen hittil. I alle fall vil det kreve forfatningsendring (§ 6-7). At det av og til kan bli nødvendig med andre løsninger enn det forfatningen uttrykkelig tillater, er en annen sak. Jeg ser fram til å høre gode grunner for og mot eldsterådet som vedtaksført og protokollerende organ.

Birger Løvlie

Dosent em.