Innholdsrik yrkeskarriere

– Mange tror at jeg har hjertet mitt i forfatning og reglementer og slikt, men det ligger jo i liturgien, lovprisningen og tilbedelsen, sier Arne Kristiansen (65). Så går også arbeidet med liturgiene som en rød tråd gjennom hele hans yrkeskarriere, fra siste halvdel av 70-tallet og frem til i dag. – Jeg har hatt et ønske om å skape en sterkere fylde og uttrykksform i våre gudstjenester, og det oppleves fint å få være med og formulere noe som kirken kan samles om, sier han. Arne Kristiansen er født og oppvokst i Fredrikstad, og ble døpt inn i Den norske kirke. Det var da han gikk på gymnaset og havnet i samme klasse som nåværende pastor i Sarpsborg Leif Gunnar Sandvand, at han for alvor ble introdusert for Frikirken.

Planla hotellfag

– Det skyldes nok dels inspektøren på gymnaset og dels Leif Gunnar Sandvand at jeg ikke endte opp på hotellfagskolen i Stavanger, sier Kristiansen. Samfunnsfag og teologi skulle bli retningen. En rekke kurs og seminarer innen spiritualitet, liturgikk og hymnologi, kirkelære og embetssyn, organisasjonslære, arbeidsrett og personalbehandling, utgjør også en del av CV-en. Høsten 1976 startet Kristiansen som hjelpeforstander i Oslo Vestre Frikirke, etter å ha blitt ordinert i Oslo Østre. Siden gikk det slag i slag i Frikirke-relaterte stillinger: Landsungdomssekretær, lærer ved Stavern folkehøyskole, Fredtun, studiesekretær/studieleder i menighetspedagogisk arbeid, og praktisk-teologisk veiledning for menigheter og kirkesamfunn er bare noen av postene Kristiansen har vært innom i årenes løp. I 2009-2012 var han «utlånt» til Norges Kristne Råd som faglig sekretær for Norsk Teologisk Samtaleforums arbeid med det økumeniske prosjektet «Når dere kommer sammen…» - en beskrivelse av gudstjenestelivet i de forskjellige kirkene som er representert i Norge.

Økumenisk arbeid

– Dette arbeidet har vært veldig berikende, og er med på å tydeliggjøre både røttene og vingeslagene til kirken. Vi er ikke så redde for andre kirker nå, som vi var tidligere. Som mange, var vi redde for å bli preget av andre ved å samarbeide. Men vi er tvert imot mer bevisst vår egenart nå, enn vi var tidligere, forteller Kristiansen. Da heftet «Når dere kommer sammen» ble presentert på Menighetsfakultetet, var det med en veldig bred deltakelse fra kristennorge. – Katolikker, adventister, pinsevenner og kvekere deltok sammen i bønn og forkynnelse. Det var en sterk opplevelse, minnes han. Den prinsipielle tenkningen om forholdet mellom stat og kirke, gjorde at han som ung student bestemte seg for å melde overgang til Frikirken. I tillegg til miljøet i ungdomskoret Angelos og menighetslivet i Oslo Vestre. En rekke enkeltpersoner har også hatt stor betydning for Arne Kristiansen, blant andre tidligere synodeformann Jens Lund-Andersen og seminarleder Helge Utaker. Thomas Bjerkholt var en annen kollega i kirkesamfunnet som han satte stor pris på. – Vi har samarbeidet veldig mye opp gjennom årene, og jeg savner ham.

Røtter og vingeslag

Kristiansen synes det har skjedd mye positivt i Frikirken de siste tiårene. Men han skulle gjerne sett at kirkesamfunnet markerte seg tydeligere som et alternativ for prester i Den norske kirke (Dnk). – Jeg ønsker at vi blir et sterkere alternativ til en folkekirke som blir mer og mer utflytende, og som ikke gjenspeiler den klassiske kristendomsforståelse som vår kirke ønsker å bygge på. Det er litt trist at flere som forlater Dnk ikke ser oss som et alternativ til å fortsette sin prestetjeneste, sier han. – Selv om vi har fått en stor bredde i uttrykksform, har vi kanskje litt mange linjer å favne. Jeg kunne kanskje ønske meg en litt tydeligere forankring, og synes det er litt lite vekt på teologisk tyngde og profil. Jeg ønsker meg både sterkere røtter og gode vingeslag i det som kirken står for. Røtter og vinger er for øvrig sentrale stikkord som har gått gjennom min tenking i alle år, utdyper han.

Ny gudstjenesteliturgi

For om lag fire år siden fikk Arne Kristiansen diagnosen parkinson, og etter tre år som halvt arbeidende ble han fullt ufør 1.desember i fjor. Men iveren og engasjementet er fortsatt friskmeldt. Senest i høst har han avsluttet redaktørarbeidet for gudstjenesteliturgiene som er trykket opp i nye utgaver. Nå håper han at menighetene aktivt vil samtale og jobbe med disse i menighets- og eldsteråd. – Jeg håper jo at liturgiene som har fått overskriften «Fest i Guds hus» og som nylig er sendt ut til menighetene, vil bli en kilde til berikelse. Liturgiene har en struktur som gir anledning til å variere. For eksempel kan man veksle mellom salmer og Bluegrass-låter, sier Kristiansen, som selv har et lidenskapelig forhold til begge musikksformer. – Vi har endog den første kvinnelige pastor her i Stavern, som er utdannet i Bluegrass, sier han og humrer.

Slekters gang

Alle de tre barna til Arne Kristiansen og Inger Johanne Hammersmark Kristiansen har funnet sin plass i Frikirken på forskjellige måter. Johan som pastor i Oslo Østre, Audun som Fredtunlærer og Ingebjørg som søndagsskolelærer og fast bandmedlem i Stavern Frikirke. – Det er veldig artig. For min egen del har jeg alltid merket at jeg har kommet inn i og vært del av en kirke som ikke bare er utfordrende og fin å komme inn i, men som også er et familiært sted, gjennom min kone og hennes familie. Det er en del linjer der, og det setter jo sitt preg på oss. Ungene pleier for øvrig å si at de er veldig glade for at de har arvet humoren etter far og kroppen etter mor, humrer Krisiansen, som går rundt med et armbånd der det står «Shaken, not stirred». – Jeg hadde ikke klart meg uten humor, verken privat eller profesjonelt.